Fra sør til nord med en campingvogn – En svensk biltur med familien

Vår første campingvognferie i 2022 – et eventyr vi aldri vil glemme

Vi hadde snakket om det lenge. Eller rettere sagt, Rosita hadde snakket om det lenge. Caravan liv. Friheten. Sjansen til å stoppe hvor vi ville, lage vår egen mat og la veiene forme ferien. Selv var jeg mer skeptisk. Jeg hadde aldri sett meg selv som en karavane person. Jeg trodde det ville være trangt, komplisert og langt fra eventyret jeg lengtet etter.

Dette eventyret er en del av vår Camping og teltliv med barn.

Innsiden av en campingvogn med kjøkken, sittegruppe og vinduer, lyse trefinisher og et nøytralt fargevalg.

Vi har kjøpt en campingvogn!

Men så en dag, der sto det – vår nykjøpte Weinsberg CaraOne 550 UK – resultatet av et ganske spontant innfall. En liten impulsbeslutning som raskt ville bli en av de beste investeringene vi noensinne har gjort. Det føltes solid. Godt gjennomtenkt. Og fremfor alt: det føltes som en mulighet til å skape noe helt nytt sammen.

Vi begynte umiddelbart å fylle den med alt vi trodde vi ville trenge. Sengetøy, barnevogn, klær, fiskeutstyr, noen bøker, en nykjøpt grill fra Jula for 195 kroner – min første grill noensinne, faktisk. Bare tanken på å endelig få grille igjen etter ti år i en leilighet var en følelse av frihet i seg selv.

Leo var ett år gammel. Full av energi, nysgjerrig på alt, og helt uvitende om hva vi forberedte oss på. Men da vi åpnet døren til karavanen og lot ham klatre opp til sin plass ved den lille sitteplassen, smilte han som om han forsto alt.

Første stopp – Stöllet

Vi forlot Kungsbacka med sommerfugler i magen og solen på ryggen. Destinasjonen var Stöllet i Värmland, hvor vi hadde planlagt å tilbringe vår første natt. Turen dit gikk bedre enn forventet – Leo sov gjennom det meste av veien, og campingvognen rullet pent sammen bak bilen.

Men da vi kom dit, skjønte jeg noe. Vi hadde ingen splitterkabel for strømmen. En klassisk nybegynnerfeil. Campingvognen kunne ikke kobles opp, og jeg avbildet en kald natt foran uten lading eller belysning.

Så jeg hoppet i bilen og kjørte tilbake mot Torsby, søkte gjennom flere butikker før jeg endelig løp inn i en fyr som visste nøyaktig hva jeg trengte. En Smart Living kabel, som jeg nå alltid anbefaler til andre nybegynnere.

1 / 6

Med strømmen tilkoblet følte vi oss som ekte karavanfolk for første gang. Leo spilte på gulvet, Rosita begynte å organisere tingene våre, og jeg tente grillen. Det var noe magisk ved å stå der ved grillen i dalen med trekullet sprakende. Det var første gang på over et tiår at jeg hadde grillet noe utendørs – og første gang noensinne at jeg grillet med noe jeg hadde kjøpt meg selv.

Vi spiste sent, gikk gjennom campingvognen sammen og lærte virkelig hva en campingvogn er. Hvordan tømme tankene, fylle opp på vann, brett ned bordet, hvordan et lite hjem kan holde alt du trenger.

Åre – gratis camping på familiens gård

Etter en rolig formiddag pakket vi sammen og dro videre nordover mot Åre, hvor familien til Johannes har en gård. Like i nærheten er det en liten fri-camping plass hvor vi kunne parkere campingvogn med utsikt over Åreskutan. Vi tilbrakte to netter der – med enkle måltider, samtaler med familien og noen korte turer rundt i området.

Det var her vi begynte å føle oss hjemme i campingvognen. Leo hadde funnet sin plass, Rosita hennes rytme, og jeg begynte å forstå hva hun mente hele tiden.

1 / 4

Bryllup, venner og sykdom

Neste stopp var lenger nord, hvor en nær venn av Rosita skulle gifte seg. Rosita var en brudepike, noe som betydde at de første dagene gikk i forberedelser og kjoler, mens Leo og jeg holdt fortet i karavanen. Det var mye lek, babymat på gasskomfyren og godnatthistorier i campingvognsengen.

Bryllupet var vakkert, men kort tid etter det begynte jeg å føle meg uvel. Leo og jeg måtte dra hjem tidligere enn planlagt – jeg var sengeliggende, og snart var både Rosita og Leo syke også. I fire dager rett lå vi gjemt i campingvognen vår, regnet pattering på taket og en liten vifte spinning i hjørnet.

Det kan høres forferdelig ut – men midt i alt var det fortsatt noe fint. Vi hadde hverandre. Vi trengte ikke å tenke på hotellbestillinger eller utsjekkingstider. Vi hvilte, sov, hjalp hverandre og kom sakte på beina igjen.

1 / 7

Liker du fotturer?

Les: Nattvandring i Funäsdalen Vandringsguiden

Stekenjokk – En avsidesliggende destinasjon med fluestang for selskap

Da jeg endelig begynte å føle meg bedre, var Rosita fortsatt gjemt opp i sengen. Men i stedet for å vente ut sykdommen der vi var, utløste en idé: hvis vi bare skulle hvile uansett, hvorfor ikke gjøre det på et av Sveriges mest magiske steder?

Stekenjokk . Et navn som høres ut som noe rett ut av en gammel fjellroman. For meg var det også en destinasjon. Et sted jeg hadde drømt om å fiske i mange år.

Så vi pakket sammen, hektet karavanen og dro nordover gjennom innlandet. Veien dit var vakker, men jo nærmere vi kom, desto tøffere ble forholdene. Spesielt etter broen på Saxnäs. Veien endret seg plutselig – frostskader og utvaskede strekninger tvang meg til å kjøre i 40–50 km/t for å beskytte både bilen og campingvognen. Den ristet, spratt og knirket. Rosita satt stille i baksetet, syk, mens Leo, utrolig, sov.

Men så kom vi. På det store platået, der vinden feier over åpen fjellhei og parkerte bobiler står som små prikker i landskapet. Jeg parkerte, satte opp campingvognen og forberedte meg mentalt på det jeg hadde lengtet etter: Ekte fjellfiske .

Alene med fjellet – og ørreten

Tidlig neste morgen, med Leo fortsatt sover og Rosita halv-opptatt under et teppe, jeg festet på ryggsekken min og tok stangen i hånden. Det ble om lag 4 km tur ut til et av vassdragene jeg hadde speidet på kartet. Ingen problemer. Det var stille. Bare vinden og fotsporene mine på klippene.

Da jeg kom til vannet, pustet alt stille. Luften var skarp, solen hang lavt. Jeg bandt på en Europea 12a og begynte å caste. Det tok ikke mange minutter før den første fjellørreten slo til. Ikke stort – men for en fighter! Staven bøyde seg, linjen sang, og hjertet mitt banket. Jeg landet fisken forsiktig, beundret den og slapp den tilbake.

Jeg fisket meg ned gjennom systemet mot den lille broen videre og klarte å lande to ørret til før jeg snudde tilbake – kroppen sliten men sjel full av ro. Det er vanskelig å forklare, men noe skjer når du fisker i fjellet. Det er mer enn bare fisk – det er rytmen i naturen, tilstedeværelsen, pusten.

Tilbake ved karavanen var Rosita fortsatt utslitt, men Leo var livligere. Jeg grillet kylling på den lille kullgrillen, og vi spiste middag med fjellene som bakteppe.

Liker du å fiske?

Finn nye fiskevann

En overnatting i Umeå

Vi hadde faktisk planlagt å dra neste morgen, men da jeg ikke kunne sovne den kvelden sa jeg til Rosita: "Vi kjører nå. Jeg orker ikke å vente.»

Så med Leo sovende i bilsetet og Rosita innpakket i et teppe, rullet vi sørover igjen – gjennom natten. Da solen begynte å stige over trærne, rullet vi inn i First Camp Umeå, hvor vi fant et sted og sov i noen timer.

Vi bodde tre dager i Umeå. Vi besøkte venner, gikk langs elva, og jeg klarte selv å snike ut til en innsjø for å prøve lykken fiske. Det lønnet seg – en regnbueørret på 1,5 kilo som satte opp en veldig god kamp. En fin belønning etter dagene lagt opp syk.

Siste stopp – Trosa Havsbad & Camping

Da vi begynte å rulle sørover igjen, hadde vi siktet på en siste stopp – Trosa Havsbad, en campingplass vi hadde blitt tipset om. Det viste seg å være den perfekte avslutningen.

Vi rullet inn rett som kvelden falt. Solen gikk ned i horisonten og himmelen ble rosa. Vi gikk rett til restauranten og satte oss ned med en burger tallerken hver og en kald øl. Leo løp rundt blant bordene og vinket til andre barn. Vi satt stille en stund. Trøtt, men fornøyd. Det føltes som om vi virkelig hadde gjort noe. Ikke bare en ferie – et minne.

Vi gikk rundt og så på campingplassen, pusset tennene ved servicebygningen og krøp deretter inn i sengen i vår rullende hytte. Den siste kvelden. Og det føltes både wistful og vakker.

Du kan lese mer om våre besøk på Trosa Havsbad & Camping her!

En brygge ved en innsjø omgitt av trær og gress, med campingplass i bakgrunnen.

En utendørs sittegruppe ved en innsjø med benker og bord, omgitt av grøntområder og en øy i bakgrunnen.

En campingplass med vei, trær og campingvogner under en klar blå himmel.

Refleksjoner – det første kapittelet av campingvogn liv

Vi trodde vi skulle få en to ukers ferie. Det ble til tre. Vi trodde det ville gå greit. Det ble kaos, sykdom og kabelpanikk. Men vi tenkte også at det kunne være fint. Og det var – på alle måter som teller.

For meg, som aldri hadde sett på meg selv som en karavaneperson, ble denne turen et vendepunkt. Ikke fordi alt gikk perfekt, men fordi vi gjorde det sammen. Vi kjempet, lo, sovnet med hodet mot vinduet mens karavanen svaiet forsiktig i vinden. Leo fikk oppdage Sverige fra campingvognen, møte nye mennesker og føler at verden virkelig ikke trenger å være lenger unna enn dette.

Og oss? Vi fant noe i enkelheten – en frihet, en rytme. Noe vi ønsker å komme tilbake til.